Økonomer på avveie
Kjetil Houg
Makroøkonom og forvalter
Folketrygdfondet
For oss markedsaktører er forutsigbarhet en god ting. Ikke slik å forstå at vi til enhver tid vil ha fullt ut rede på hvor de ulike markedene skal, men at vi kan legge til grunn en konsistent økonomisk politikk og at vi kan stole på visse grunnleggende økonomiske sammenhenger.
Førsteamanuensis Kai Leitemo ber i tirsdagens DN om "et budsjett som bidrar til økt rente". Den 15. mars kunne vi i samme avis lese at Leitemo anbefalte Norges Bank å senke renten. Det er ikke sikkert at dette er så lurt. Sterk vekst i offentlige budsjetter kombinert med økte renter kan neppe antas å være en god kur for konkurranseutsatt virksomhet. Dessuten representerer dette et brudd med den økonomiske politikk det hittil er blitt lagt opp til.
Fra litteraturen kan vi lese at stabiliseringspolitikk via finanspolitikk er krevende. I Erling Steigums bok om moderne makroøkonomi heter det at "når sentralbanken styrer etter et inflasjonsmål, er aktiv motsyklisk finanspolitikk neppe nødvendig for å oppnå en ganske stabil makroøkonomisk utvikling....". Videre skriver Steigum at "Ekstra vanskelig er det å stramme til finanspolitikken i høykonjunkturer". Leitemo foreskriver det motsatte, nemlig økt stimulans i en høykonjunktur for å løse et problem som kanskje ikke er et problem i det hele tatt. Med mindre en vil hevde at stabilitet i renten er viktigere enn stabilitet i økonomien virker dette lite fornuftig.
På den andre siden av skalaen har vi også flere økonomer som nå mener at renten burde vært satt høyere, noe som kanskje er mer intuitivt å forstå logikken i. Norges Bank svarer at de gjør en balansert vurdering hvor vi kommer til å nå målsettingen om 2,5% inflasjon, uten for store uønskede effekter på økonomien, ved å øke renten i små skritt. Med større skritt i rentesettingen vil vi ikke nå inflasjonsmålet innenfor en rimelig horisont. Blir skrittene for små mener banken at det vil skape for stor ustabilitet. Alt sammen klart, logisk og vel begrunnet i siste Inflasjonsrapport.
Det skal sies at uenigheten om rentenivået også i stor grad er en uenighet om inflasjonsmålet i seg selv er for lite fleksibelt. Flere har også tatt til orde for at Norges Bank nå bør gis større formelt handlingsrom til å øke renten. Her må man imidlertid trå forsiktig. Hvis man endrer målsettingen i en situasjon hvor avviket fra målet er stort, slik det er nå, blir det vanskelig å etablere troverdighet til et eventuelt nytt mål. Dette understrekes også i årets rapport fra Norges Bank Watch.
Min oppfordring til alle økonomkolleger er å ta utgangspunkt i følgende to spørsmål: 1) Er Norges Banks avveining mellom inflasjon og aktivitet rimelig, og 2) er prognosene akseptable? Ut fra dette kan man så formulere et alternativt syn på rentenivået. For egen del er svaret for øyeblikket 'Ja' på begge spørsmål. |
