Kjetil Houg

Skute skipperløs
Europeisk økonomi seiler på feil kurs, og det er ingen ved roret

Gjesteartikkel Finansavisen september 2002
Kjetil Houg, Alfred Berg Norge ASA

Det svartner i Europa. Optimistiske vekstprognoser nedjusteres i takt med skuffende makrotall,  børsene stuper, og stabilitetspakten må slipes ned i kantene for å gjøre plass til økende budsjettunderskudd samtidig som også andre store utfordringer står i kø for et stadig mer fragmentert politisk lederskap. Drivkraften i Europeisk økonomi – Tyskland – sliter med store strukturproblemer på toppen av en svakere konjunktur. Europa framstår nå som en skute skipperløs.

Kapteinen mangler

Det er vanskelig å kjenne igjen det progressive EU systemet fra 80- og 90-tallet. Det er nok å nevne tysk gjenforening, ØMU-prosessen, utvidelse til 15 medlemsland, utviklingen av det indre marked, harmonisering av regelverk og politikk, og ikke minst den kollektive optimismen og selvsikkerheten som omgav de store politiske prosjektene. Nå begynner kostnadene ved mange av disse reformene å bli klarere, og konsekvensene til å ta å føle på. Verst har det gått ut over Tyskland. Den engang så mektige industrinasjonen sliter nå med store kostnader som delvis er relatert til politiske beslutninger. Gjenforeningen med Øst-Tyskland ble åpenbart dyrere for økonomien enn det mange trodde. Helmut Kohl kjøpte i realiteten hele det skakkjørte landet D-mark for D-mark, med andre ord, til en betydelig premie i forhold til underliggende verdier. Overgangssummen førte til at arbeidskraften i øst over natten ble totalt ulønnsom på grunn av lavere produktivitetsnivå. Store kapitalinvesteringer ble nødvendig for å unngå et sosialt opprør og en oppgang i ledigheten. Det siste var likevel ikke til å unngå, og ledighetsratene i øst føk raskt i været. Selv etter 13 år med integrering er det store forskjeller på øst og vest. Ledigheten i øst er i ferd med å stige fra et nivå på over 18 prosent, mens den i vest er på mer moderate 8 prosent.

Tyskland har videre blitt rammet hardt av ØMU-prosessen. Innføring av euro har medført økt transparens og dermed økt konkurranse og harmonisering av priser. For Tyskland sin del har dette blitt til en kombinasjon av både økt margin- og kostnadspress fordi tyske priser i utgangspunktet lå høyere enn EU-snittet. Åpning av det indre markedet har sannsynligvis økt produktiviteten i lavkostlandene og ført til at Tyskland har tapt markedsandeler. Realinntektene  for husholdningene har ble rammet negativt, og en relativt sett stram pengepolitikk – delvis fordi harmonisering av prisene har skjedd oppover og ikke nedover – har medført ytterligere svekkelse av konkurranseevnen gjennom sterkere euro. Som et av høykostnadslandene i eurosonen har derfor Tyskland tapt på pengeunionen.

 Problemer på arbeidsmarkedet

Et stort problem for tysk økonomi er det høye kostnadsnivået. Totale arbeidskraftkostnader utgjorde om lag 23 US$ per time i 2001 mot 22 US$ i Japan, 20 US$ i USA, 17 US$ i UK og 16 US$ i Frankrike ifølge IW Economic Institute. Dette inkluderer blant annet svært dyre pensjonsforsikringsordninger, kostnader som fort kan stige ytterligere på grunn av underdekning i det tyske pensjonssystemet. På tross av det høye kostnadsnivået er oppsigelsesvernet blant de beste i Europa, og arbeidstagerne har større innflytelse over selskapenes strategiske beslutninger enn i de fleste andre land. Lønnsdannelsen er også i stor grad sentralisert, men i motsetning til erfaringene med det norske solidaritetsalternativet, har tysk fagforening benyttet sin monopolmakt til å presse lønnsnivået maksimalt: Lønnstilleggene i år blir langt høyere enn mange selskaper tåler på tross av det høye ledighetsnivået, og konkursratene er da også på full fart på vei oppover. Det mangler også på reformer innenfor andre deler av økonomien. Skattesystemet er ineffektivt , og næringslivet er sterkt  regulert. Staten har også bidratt til ineffektivitet gjennom store subsidieringsoperasjoner overfor enkeltselskaper og bransjer. Særlig har bygg- og anleggsbransjen blitt tilgodesett med offentlige byggeprosjekter og redningsoperasjoner. Dessverre ser det imidlertid ikke ut til at de politiske partiene tørr å adressere disse utfordringene. Verken Schröder eller Stoiber hadde troverdige løfter om økonomiske reformer på sine valgkampplakater. Tvert om kom det fram at Schröder har gjort en avtale med Frankrike om ikke å reformere landbrukspolitikken, det desidert største kostnadssluket i EU-budsjettet.

 Nye reformer

Tysk konservatisme og lite fleksible regelverk synes å dempe reformprosessen i resten av EU også. Etter tunge politiske prosjekter med ØMU og det indre marked, virker EU-landene trette på reform. Man kan nok i noen grad si at disse tunge reformene har gått på bekostning av andre viktige økonomiske reformer internt i EU-landene. Nå står også ytterligere utfordringer i kø på det overnasjonale nivå. EU skal muligens utvides med inntil 10 nye medlemsland, sannsynligvis fra 2005. De landene som har kommet lengst i forhandlingene med EU er: Ungarn, Baltikum, Polen, Tsjekkoslovakia samt Kypros, Malta, Slovakia og Slovenia. Søkerlandene Romania, Bulgaria og Tyrkia ligger lenger bak i køen. I gjennomsnitt har de førstnevnte landene en BNP per innbygger på om lag 38 prosent av EU-snittet ! Til sammenligning hadde Spania, Portugal og Hellas et tilsvarende tall på 68 prosent da de kom med på begynnelsen av 80-tallet. Hvis utvidelsen blir vedtatt på Københavnmøtet i desember, kan vi se fram mot nye store kostnader for EU-landene generelt, og Tyskland spesielt.

En annen viktig tendens i EU er at oppslutningen om de føderale ideene synes å svekkes. Det nye konventet som skal arbeide fram retningslinjer for de politiske prosessene framover, synes å konkludere med at nærhetsprinsippet skal gjelde for beslutninger i EU. Dette betyr i praksis at beslutninger skal fattes så nær dem det gjelder som overhodet mulig. Nasjonale organer skal få økt innflytelse på bekostning av kommisjonen og andre overnasjonale fora. Muligheten for å banke igjennom upopulære økonomiske reformer synes ikke å bli bedre i årene som kommer.

Tysk økonomi står nå i fare for å gå inn i en ny resesjon med ytterligere oppgang i ledigheten og deflasjonstendenser. Vi ser allerede at boligprisene faller markert, konsumveksten er negativ, sysselsettingsveksten har stoppet, og inflasjonen faller. Lyspunktet er at EU-kommisjonen nå har lempet på stabilitetspakten slik at Tyskland, Frankrike, Italia og Portugal slipper å stramme til i finanspolitikken. Imidlertid er det lite hjelp å få fra Wim Duisenberg i ECB, og heller ikke Saddam Hussein har tenkt å hjelpe sine tyske støttespillere med lavere oljepris. Det er kanskje ikke så rart at Europeiske aksjer framstår som billige i dagens marked.