Strømstans II
Gjesteartikkel Finansavisen desember 2002
Kjetil Houg, Alfred Berg Norge ASA
I 2001 skrev jeg i denne spalten om elektrisitetskrisen i USA, og om mulige konsekvenser på økonomi og finansmarkeder. Hovedpoenget mitt den gangen var at det er en grunnleggende ubalanse i verdens energimarkeder, og at planlagte utbygginger ikke vil være tilstrekkelig til å demme opp for forventet vekst i etterspørselen. Jeg avsluttet artikkelen med en liten passus om at vi nok var naive om vi trodde at en strømkrise ikke kunne ramme Norge. Selv om mange av mine dystre spådommer for verdens energiforsyning ikke har slått til (enda), ser det ut til at vi nå er svært nære en strømkrise i Norge. Hvor ille er dette, og hva kan gjøres for å rette opp ubalansene i markedet?
Først av alt er det viktig å erkjenne at årsakene til krisen består av flere forhold. Etterspørselen fra husholdninger og næringsliv har økt jevnt og trutt de siste årene, selv om volumveksten har vært på relativt beskjedne 18 prosent over de siste 10 årene. Samtidig har imidlertid den innenlandske produksjonen stått nesten stille med en vekst på bare 4 prosent i perioden. Vi har dermed gått fra å være nettoeksportør til og bli nettoimportør av kraft.
Den norske produksjonen er hovedsakelig basert på vannkraft som igjen er avhengig av ustabile nedbørsforhold. Når vi nå opplever at magasinene tømmes på grunn av nedbørsmengder under det normale, blir det ganske umiddelbare utslag i spotmarkedet. Videre bygges det nesten ikke ut mer produksjonskapasitet. Potensielle vannkraftressurser har de siste årene blitt gjenstand for intens politisk debatt mellom vern- og vekstinteresser. I mange tilfeller har verneinteressene kommet foran og bremset opp utbyggingstakten. Statistikken viser at det omtrent ikke har blitt investert i ny vannkraftkapasitet i Norge de siste årene i det hele tatt. Videre har utbygging av andre energikilder blitt bremset både av miljø- og av kostnadsmessige faktorer. Utbyggingen av gasskraftverk har ikke gått så raskt som planlagt, delvis som følge av politisk trenering, og utvikling av produksjon fra fornybare energikilder utenfor vannkraften bremses fordi kostnadene foreløpig er svært høye relativt til andre energikilder. Disse alternativene er derfor foreløpig kun et eksotisk supplement til totalproduksjonen i Norge. Litt forenklet kan vi si at vi nå betaler prisen for vernevedtak gjennom 80- og 90-tallet gjennom høyere strømpris.
Et annet paradoks for miljøsaken er at underdekningen på strøm i Norge fører til at vi importerer store mengder energi fra Danmark og Tyskland, kraft som i hovedsak er basert på kull. Sånn sett kan vi kanskje si at prisoppgangen nå kan bli en vekker for energisparing og utbygging av alternativ energi, og at vi får miljøgevinster på noe sikt.
Utviklingen i strømprisen de siste ukene har vært dramatisk. Spotprisen i Nord Pool markedet har økt med rundt 150 prosent bare siden oktober, og prisen ligger rundt 90 øre per kWh mot et mer normalt nivå rundt 20 øre. Priskontraktene for 2003 er opp nesten 100 prosent i samme periode. Skal man dømme etter disse kontraktene må vi derfor belage oss på skyhøye strømpriser også langt inn i neste år. Konsekvensen er en åpenbar kontraktiv impuls for økonomien.
Elektrisitetsprisene utgjør om lag 4 prosent av konsumprisindeksen (noe mer for produsentprisene), noe som tilsier at husholdningene bør kunne tåle mindre svingninger i strømprisene ganske godt. Imidlertid vil en dobling av prisene innebære en kraftig reduksjon i kjøpekraften. Husholdninger som opererer med stramme marginer kan fort havne i betalingsproblemer, og de aller fleste vil måtte stramme inn livremma hvis prisoppgangen ikke reverseres. Det er imidlertid viktig å huske på at en vesentlig del av husholdningenes strømregning er relatert til nettleie og andre faste kostnader, noe som ikke fanges opp av spotprisen.
Høyere strømutgifter vil slå ut i form av høyere inflasjon, men vil neppe få stor effekt på rentesettingen i sentralbanken. Normalt vil Norges Bank legge større vekt på den underliggende inflasjonen hvor energiprisene tas ut. Dermed vil en kraftig økning i strømprisene trekke i retning av lavere rente fordi den realdisponible inntekten i økonomien går ned. En annen kanal fra strømprisene går gjennom næringslivet. Kostnadsøkningen vil enten slå ut i høyere salgspriser og dermed tap av markedsandeler, eller gjennom lavere marginer. Dette trekker i retning av økt ledighet og lavere avkastning på kapital, noe som gir en ny bølge av negative ringvirkninger for folk flest.
Kan vi gjøre noe for å unngå disse dystre utsiktene?
Einar Steensnæs har nå gått offensivt ut og oppfordret folk til å spare på strømmen. Interessen rundt ENØK har åpenbart tatt seg kraftig opp i takt med stigende strømpriser, og folk blir nok etter hvert flinkere til å skru av lyset når de går ut, og til å slå av varmekablene i oppkjørselen. Like fullt ser det ikke ut til at disse tiltakene monner spesielt mye på kort sikt. Vi har vent oss til et svært høyt strømforbruk, og vi bor tross alt i et kaldt land. Mer interessant er det med meldingen om at Fesil nå stopper produksjonen ved Holla Metall i Kyrksæterøra for i stedet å selge billig strøm i det åpne markedet. Hydro og Elkem vurderer å gjøre det samme. Dette er forresten ikke noe nytt, men ble også benyttet bl.a. av Hafslund i 1996. At det er lønnsomt for industrien å legge ned produksjonen for å profitere på lange kontrakter illustrerer at det på sikt er vanskelig å se for seg et stort innslag av kraftkrevende industri i Norge uten at vi får tilført nye energikilder.
På sikt kommer vi ikke unna at det er behov for ny kapasitet i Norge hvis vi ikke skal gjøre oss totalt avhengig av import. ENØK tiltak, utbygging av kraftledninger blant annet til Storbritannia og nedbygging av kraftkrevende industri kan kanskje lette situasjonen noe, men neppe rette opp de fundamentale ubalansene. Utbygging av gasskraftressursene framstår som nærmest uunngåelig i et slikt scenario.
Et interessant sidespor i denne sammenhengen er at mange norske kraftkommuner er i ferd med å selge sine kraftselskap. Årsaken til at dette skjer nå er at de norske hjemfallsreglene er under press fra EU. Regelen har vært at staten har rett til å få privat eide kraftverk vederlagsfritt tilbake etter 60 år. For å sikre større grad av nøytralitet har regjeringen foreslått at det skal gjelde like regler for offentlig og privat eide kraftverk, men dermed får de kommunale eierne incentiver til å selge nå. EU på sin side argumenterer for å fjerne hele hjemfallsretten. Med høyere forventede kraftpriser, og med en mulig lempning av regelverket i favør av private eiere fortoner salg av kommunale verk seg som ganske hasardiøst. Riktignok vil kraftpengene monne godt i slunkne kommunekasser, men risikoen er stor for at man gir fra seg store framtidige gevinster ved å selge nå. Kanskje ville innbyggerne satt større pris på å ha en sikker energileverandør framtiden framfor å finansiere utgifter i dag? |
